dagen snøen smeltet

den dagen snøen smeltet
var det våre øyne første gang møttes
våre lekende blikk fant hverandre

det var som å finne igjen en gammel venn
bare at du var ny
det var som å gjenoppta en gammel samtale
bare at denne var helt ny

det var som om snøen smeltet bare for å
gi oss
en sjanse
til å hale ut tiden
gi oss en sjanse
til å ta et viktig første steg

det var som om snøen smeltet
fordi lufta lå ladet
av varme strømmer
av kjærlig elektrisitet
av forventninger til det som ligger foran oss
det var som om snøen smeltet bare for oss

vinteren gir seg
gir scenen til våren

du og du og du og du og jeg

jeg er ikke forelsket i deg
ikke i det hele tatt
ikke under noen omstendigheter
det er ikke noe som ligner aktuelt
det er igrunnen uhørt at noen i det hele tatt
kan mene noe slikt
så det må ingen innbille seg

så nei, jeg er ikke forelsket i deg
men hvorfor tenker jeg på deg hele tiden?
hvorfor er du som klistret fast til hjernebarken min?

perfekt og råtnende

jeg tenker på oss hele tiden
tenker at om bare
om bare
om bare

hadde vi møttes på et annet tidspunkt
hadde vi hatt litt bedre tid
hadde vi vært alene den gangen
hadde alle de ytre omstendighetene vært
anderledes....

jeg blir liksom ikke ferdig
du forsvinner bare ikke
for alt var så perfekt
men rammeverket rundt var så råttent

skyld

jeg ønsker å skylde på verden rundt meg
på min stadig kimende telefon
på sjefens stadige masing om nye arbeidsoppgaver
på eposten min (og dem som gjør sitt for å fylle innboksen min)
på deg jeg savner og gjør at både
de frustrerende og de gode tankene flyter
på facebook
på gode venner (som gjør lunsjen så lang)
på edderkoppkabalen
på windows
på tobakksindustrien som har sikra mitt behov for stadige pauser
på kaffeindustrien for deres bidrag til forpesting av min kropp
på koffeinen, som ikke lenger gir meg oppkvikkere (bare helvetes bråk om den er fraværende)
på sjokoladen som frister
på ekskjæresten min, bare fordi han er god å skylde på.

men sannheten er
at enda så mye jeg vil skylde på andre
og enda så mye skyld
jeg kan klare å fordele på mine omgivelser
klarer jeg ikke endre på det
ufravikelige faktum
at jeg ikke eier selvdisiplin

tett på livet

vi står i ring rundt ham
alt for mange mennesker
i et lite rom
prøver å finne ordene
snakke om hverdag
når vi vet at livet
til ham i senga
er i ferd med å ebbe ut

vaklende søker vi kollektiv trøst
for en hendelse som
foreløpig
ikke har funnet sted
og priser oss lykkelig for hvert
snork
som kommer fra den sovende i senga
enda et sekund
sammen
enda et sekund
på overtid

vi søker kollektiv trøst
og prøver å ikke ta sorgen på forskudd
selv om vi ser
at alle snork
bærer bud om at for hvert åndedrag som tas
er vi et sekund nærmere
det nært forestående

savn?

jeg savner deg
tenker på deg
drømmer om deg

Savner lukten din
Kyssene dine
lidenskapen din

det rare er at den følelsen jeg kjenner nå
ikke samsvarer med følelsen når vi møtes

sommerfuglene som hopper i magen min
er aldri der når du er der
den intense følelsen av perfekthet
skapes utelukkende av avstanden

jeg vet det
og likevel må jeg jobbe hardt for
ikke å overøse deg med meldinger
om hvor mye jeg lengter etter deg
hvor mye jeg savner deg
hvor mye jeg elsker deg

for jeg elsker deg bare på avstand
når jeg kan forme deg selv

fordi jeg bare ikke vil

det er så mye jeg ikke vil
som å sove nå
enda jeg burde
enda jeg ikke sov i natt

det er så mye jeg ikke burde
som å høre jan werner synge jula inn
vi skriver tross alt oktober
og jeg har akkurat boikottet julemarsipan

det er så mye jeg ikke kan
som å la være å tenke på deg

enda jeg ikke vil

jeg lurer av og til på om jeg leker med tanken på oss to
bare fordi jeg bare ikke vil
bare fordi jeg vet at jeg vil likevel