tett

vi satt der tett
du varmet meg
jeg varmet deg

de andre stakk
vi ble sittende
snakket om ingenting
fylte samtalene med allting

var nære
uten å trø over noen grenser
var bare nære
i hverandres trygghet

det var hverdagsmagi
og jeg ønsket det skulle vare evig

alle eventyr tar slutt en gang
jeg håper vi klarer å skrive et nytt
på nytt og på nytt

det var så usannsynlig
at det skulle bli oss
det er kanskje nettopp derfor
jeg håper vi finner sammen

gul skyld

den ekle følelsen slipper ikke tak
jeg vil kaste opp
få ut den gule følelsen
som gnager i mellomgulvet
fordi jeg vet
at muligheten finnes
for at jeg blir avslørt
for at det er over

jeg blir ikke kvitt følelsen
av at han sa det han sa
fordi han ville imponere meg
og jeg sa ingenting
jeg lot som ingenting
selv da byggverket raste
jeg sa ingenting

jeg sa ingenting
fordi det ante meg
at jeg var grunnen
at han gjorde som han gjorde
for å tekkes meg
og jeg hørte på
uten å ta til motmæle
jeg hørte på
lot ham snakke
nesten uten protest
selv om jeg ikke trodde ham

min manglende protest
gav ham klarsignal

oppvasken ble en intifada
men jeg stod utenfor
enda jeg burde vært i skuddlinjen
enda jeg burde sagt fra
korrigert
og nå
år etterpå
tviler skylden i min
uskyldige
kropp fordi jeg vet at
jeg burde vært avslørt

det er drømmen

det er drømmen som holder meg fast
drømmen som gjør at jeg ikke slipper alt
drømmen om deg
og alt vi kunne vært
det er den drømmen som gjør at jeg ikke drar
langt bort

enda jeg ikke kjenner deg
jeg bare drømmer at jeg gjør det

godt på bunn'

fuglehjertet mitt
de plutselige nervøse rykningene mine
alt dukket opp fra ingenstedts

da du kom inn i bussen

varmen fra låret ditt
mot mitt
to regnvåte mennesker
klamt

blikket ditt
møter ikke mitt
du ser på meg
på skrått, bare på skrått

lyden av stemmen din
den nasale stemmen din
treffer ei nerve i meg

sender meg tilbake til gamle trakter
seiler meg til havner jeg ikke kan legge til
fordi de er sprengt bort
revet ned

og alt som står igjen
er en oppmudra havbunn
langt inni meg et sted

hirtshals og meg

alt er slitt, gammelt

ser ut til å være forlatt

så klorer røttene seg fast

så hardt de klarer

i håp om bedre tider

i håp om nytt liv

i håp om at byen en gang skal bli en endestasjon

et mål i seg selv

ikke bare et sted du drar forbi,

et sted du stopper fordi du må på vei til neste sted

men et sted du slår deg ned

for godt

vi er ganske like, Hirtshals og meg.

det du tok ifra meg

det du tok ifra meg

den vakre vårdagen

kan jeg aldri få igjen

det du tok ifra meg

mens sola skein så vakkert

gav større arr enn du kan se

det du tok ifra meg

i løpet av bare noen minutter

var min trygghet

jeg stoler ikke lenger på fremmede

jeg takler ikke lenger å komme noen for nær

jeg mestrer ikke lenger forsamlinger som den

det du tok ifra meg

var min verdighet

min kropp

det du tok ifra meg

var meg selv

det verste av alt

er at jeg synes synd på deg

bare fordi det er deg

jeg trodde helt enkelt at vi hadde kjent hverandre i årevis

så innså jeg at vi ble kjent med hverandre i går

du bare minner så om en jeg kjente

jeg følte helt enkelt at vi var på god vei til å bli et par

så innså jeg at det mer kom fra ønsket om å elske

enn fra virkeligheten realiteter

jeg tenkte helt enkelt at vi var "meant to be"

så innså jeg at hele min fascinasjon for deg

kom av at du lo av mine vitser

jeg innbilte meg helt enkelt at du kanskje også ville

så innså jeg at det ville du trolig ikke

det var'kke sagt no' mer om det