anderledes

jeg forstår meg ikke på deg
du er så anderledes enn alle andre
du er krevende (ja, noen ganger nesten skummelt krevende)
men likevel så mild

selv når du er streng, er du myk

Makelig

jeg anklager min venninne for å ha blitt sammen med sin mann fordi han var ledig
han var ledig akkurat da hun hadde behov for å finne ham
så hun valgte ham av makelighetshensyn
og kompromisset
lot gleden over nærhet erstatte kjærlighet
lot tanken på at han sa han elsket henne
lede henne til å tro at hun elsket ham

jeg anklager min venninne for å ta den første og beste i ren desperasjon
fordi hun var lei over å stadig være alene
fordi hun var redd for å sitte ensom igjen på stasjonen
og registrere at alle tog har passert (og stasjonen egentlig er nedlagt)
derfor hoppet hun i stedet på et tilfeldig ett
ignorerte at det ikke hadde tenkt seg samme vei som henne
og slo seg til ro med å være ombord
(mens hun stadig diskuterte med lokføreren for å få toget til å kjøre dit hun ville)

jeg anklager ikke lenger min venninne
etter å ha oppdaget at jeg selv har hoppet på et tilfeldig tog
i relativt høy hastighet
et tog jeg ikke alltid er sikker på om jeg vil være på
et tog jeg ikke alltid helt skjønner hvilken retning tar meg
et tog jeg ikke forstår jeg savner før jeg ser det igjen
et tog jeg bare får sommerfugler i magen av når det er rundt meg, og aldri om jeg tenker på det

Og ettersom jeg stadig vender tilbake til stasjonen på jakt etter nye tog,
antar jeg jeg selv kan anklages for å ha valgt mitt
mer av makelighetshensyn enn av kjærlighet

henført

jeg kretser stadig rundt deg
du forblir liksom en sentral del av mitt liv
enda jeg egentlig hadde tenkt å kutte deg ut
enda jeg har funnet ikke bare én erstatter - men tre

jeg vender stadig tilbake til deg
kanskje fordi jeg søker det jeg ikke kan få
riktignok er du oppnåelig, men du er så langt borte
riktignok kan jeg få deg, men jeg vil ikke ha deg - tror jeg

jeg savner deg
jeg savner deg ikke
jeg elsker deg
jeg hater deg

jeg føler så alt for mye for deg
men er usikker på fortegnet

jeg gleder meg til den dagen mine følelser for deg er tomme

jeg leter

du er borte for meg
du kom aldri tilbake

de sier du har vært her
de sier du var her forrige uke
da jeg ikke var der

spurte du etter meg?
tenkte du på meg?

det er ingen jeg kan spørre
men det hindrer ikke spørsmålene
å dukke opp

hvem er du egentlig,
du som gjemsøker mine dagdrømmer?
var du bare en drøm?

dagen snøen smeltet

den dagen snøen smeltet
var det våre øyne første gang møttes
våre lekende blikk fant hverandre

det var som å finne igjen en gammel venn
bare at du var ny
det var som å gjenoppta en gammel samtale
bare at denne var helt ny

det var som om snøen smeltet bare for å
gi oss
en sjanse
til å hale ut tiden
gi oss en sjanse
til å ta et viktig første steg

det var som om snøen smeltet
fordi lufta lå ladet
av varme strømmer
av kjærlig elektrisitet
av forventninger til det som ligger foran oss
det var som om snøen smeltet bare for oss

vinteren gir seg
gir scenen til våren

du og du og du og du og jeg

jeg er ikke forelsket i deg
ikke i det hele tatt
ikke under noen omstendigheter
det er ikke noe som ligner aktuelt
det er igrunnen uhørt at noen i det hele tatt
kan mene noe slikt
så det må ingen innbille seg

så nei, jeg er ikke forelsket i deg
men hvorfor tenker jeg på deg hele tiden?
hvorfor er du som klistret fast til hjernebarken min?

perfekt og råtnende

jeg tenker på oss hele tiden
tenker at om bare
om bare
om bare

hadde vi møttes på et annet tidspunkt
hadde vi hatt litt bedre tid
hadde vi vært alene den gangen
hadde alle de ytre omstendighetene vært
anderledes....

jeg blir liksom ikke ferdig
du forsvinner bare ikke
for alt var så perfekt
men rammeverket rundt var så råttent