henført

jeg kretser stadig rundt deg
du forblir liksom en sentral del av mitt liv
enda jeg egentlig hadde tenkt å kutte deg ut
enda jeg har funnet ikke bare én erstatter - men tre

jeg vender stadig tilbake til deg
kanskje fordi jeg søker det jeg ikke kan få
riktignok er du oppnåelig, men du er så langt borte
riktignok kan jeg få deg, men jeg vil ikke ha deg - tror jeg

jeg savner deg
jeg savner deg ikke
jeg elsker deg
jeg hater deg

jeg føler så alt for mye for deg
men er usikker på fortegnet

jeg gleder meg til den dagen mine følelser for deg er tomme

jeg leter

du er borte for meg
du kom aldri tilbake

de sier du har vært her
de sier du var her forrige uke
da jeg ikke var der

spurte du etter meg?
tenkte du på meg?

det er ingen jeg kan spørre
men det hindrer ikke spørsmålene
å dukke opp

hvem er du egentlig,
du som gjemsøker mine dagdrømmer?
var du bare en drøm?

dagen snøen smeltet

den dagen snøen smeltet
var det våre øyne første gang møttes
våre lekende blikk fant hverandre

det var som å finne igjen en gammel venn
bare at du var ny
det var som å gjenoppta en gammel samtale
bare at denne var helt ny

det var som om snøen smeltet bare for å
gi oss
en sjanse
til å hale ut tiden
gi oss en sjanse
til å ta et viktig første steg

det var som om snøen smeltet
fordi lufta lå ladet
av varme strømmer
av kjærlig elektrisitet
av forventninger til det som ligger foran oss
det var som om snøen smeltet bare for oss

vinteren gir seg
gir scenen til våren

du og du og du og du og jeg

jeg er ikke forelsket i deg
ikke i det hele tatt
ikke under noen omstendigheter
det er ikke noe som ligner aktuelt
det er igrunnen uhørt at noen i det hele tatt
kan mene noe slikt
så det må ingen innbille seg

så nei, jeg er ikke forelsket i deg
men hvorfor tenker jeg på deg hele tiden?
hvorfor er du som klistret fast til hjernebarken min?

perfekt og råtnende

jeg tenker på oss hele tiden
tenker at om bare
om bare
om bare

hadde vi møttes på et annet tidspunkt
hadde vi hatt litt bedre tid
hadde vi vært alene den gangen
hadde alle de ytre omstendighetene vært
anderledes....

jeg blir liksom ikke ferdig
du forsvinner bare ikke
for alt var så perfekt
men rammeverket rundt var så råttent

skyld

jeg ønsker å skylde på verden rundt meg
på min stadig kimende telefon
på sjefens stadige masing om nye arbeidsoppgaver
på eposten min (og dem som gjør sitt for å fylle innboksen min)
på deg jeg savner og gjør at både
de frustrerende og de gode tankene flyter
på facebook
på gode venner (som gjør lunsjen så lang)
på edderkoppkabalen
på windows
på tobakksindustrien som har sikra mitt behov for stadige pauser
på kaffeindustrien for deres bidrag til forpesting av min kropp
på koffeinen, som ikke lenger gir meg oppkvikkere (bare helvetes bråk om den er fraværende)
på sjokoladen som frister
på ekskjæresten min, bare fordi han er god å skylde på.

men sannheten er
at enda så mye jeg vil skylde på andre
og enda så mye skyld
jeg kan klare å fordele på mine omgivelser
klarer jeg ikke endre på det
ufravikelige faktum
at jeg ikke eier selvdisiplin

tett på livet

vi står i ring rundt ham
alt for mange mennesker
i et lite rom
prøver å finne ordene
snakke om hverdag
når vi vet at livet
til ham i senga
er i ferd med å ebbe ut

vaklende søker vi kollektiv trøst
for en hendelse som
foreløpig
ikke har funnet sted
og priser oss lykkelig for hvert
snork
som kommer fra den sovende i senga
enda et sekund
sammen
enda et sekund
på overtid

vi søker kollektiv trøst
og prøver å ikke ta sorgen på forskudd
selv om vi ser
at alle snork
bærer bud om at for hvert åndedrag som tas
er vi et sekund nærmere
det nært forestående