fremmed

to menn møtes utenfor vinduet mitt
snakker høylytt
husene gir gjenklang
de diskuterer vennlig
det er glede i stemmene deres

jeg forstår ikke et ord av det de sier
og føler meg fremmed i mitt eget hus

kliblerier

det sitter sommerfugler øverst i brystet mitt
som bare vil opp
opp
opp
ut ut ut og fly

det sitter sommerfugler fast øverst i brystet mitt
som kribler
og fyller meg
med en helt intens glede
som en indre
kiling

det sitter sommerfugler øverst i brystet mitt
og de satt der ikke for tre sekund siden
de kom da du varsomt, og i all hemmelighet
smøg hånda di bort mot mi
og hendene våre møttes
såvidt
et kjærtegn ingen andre skulle se

det sitter sommerfugler bom fast øverst i brystet mitt
de karrer seg fast
nekter å gi slipp
formerer seg
og sender skjelven over hele meg
de blir sittende der til jeg får komme skikkelig nær deg.

Så kom, elskede, kom! Slipp sommerfuglene fri!

anderledes

jeg forstår meg ikke på deg
du er så anderledes enn alle andre
du er krevende (ja, noen ganger nesten skummelt krevende)
men likevel så mild

selv når du er streng, er du myk

Makelig

jeg anklager min venninne for å ha blitt sammen med sin mann fordi han var ledig
han var ledig akkurat da hun hadde behov for å finne ham
så hun valgte ham av makelighetshensyn
og kompromisset
lot gleden over nærhet erstatte kjærlighet
lot tanken på at han sa han elsket henne
lede henne til å tro at hun elsket ham

jeg anklager min venninne for å ta den første og beste i ren desperasjon
fordi hun var lei over å stadig være alene
fordi hun var redd for å sitte ensom igjen på stasjonen
og registrere at alle tog har passert (og stasjonen egentlig er nedlagt)
derfor hoppet hun i stedet på et tilfeldig ett
ignorerte at det ikke hadde tenkt seg samme vei som henne
og slo seg til ro med å være ombord
(mens hun stadig diskuterte med lokføreren for å få toget til å kjøre dit hun ville)

jeg anklager ikke lenger min venninne
etter å ha oppdaget at jeg selv har hoppet på et tilfeldig tog
i relativt høy hastighet
et tog jeg ikke alltid er sikker på om jeg vil være på
et tog jeg ikke alltid helt skjønner hvilken retning tar meg
et tog jeg ikke forstår jeg savner før jeg ser det igjen
et tog jeg bare får sommerfugler i magen av når det er rundt meg, og aldri om jeg tenker på det

Og ettersom jeg stadig vender tilbake til stasjonen på jakt etter nye tog,
antar jeg jeg selv kan anklages for å ha valgt mitt
mer av makelighetshensyn enn av kjærlighet

henført

jeg kretser stadig rundt deg
du forblir liksom en sentral del av mitt liv
enda jeg egentlig hadde tenkt å kutte deg ut
enda jeg har funnet ikke bare én erstatter - men tre

jeg vender stadig tilbake til deg
kanskje fordi jeg søker det jeg ikke kan få
riktignok er du oppnåelig, men du er så langt borte
riktignok kan jeg få deg, men jeg vil ikke ha deg - tror jeg

jeg savner deg
jeg savner deg ikke
jeg elsker deg
jeg hater deg

jeg føler så alt for mye for deg
men er usikker på fortegnet

jeg gleder meg til den dagen mine følelser for deg er tomme

jeg leter

du er borte for meg
du kom aldri tilbake

de sier du har vært her
de sier du var her forrige uke
da jeg ikke var der

spurte du etter meg?
tenkte du på meg?

det er ingen jeg kan spørre
men det hindrer ikke spørsmålene
å dukke opp

hvem er du egentlig,
du som gjemsøker mine dagdrømmer?
var du bare en drøm?

dagen snøen smeltet

den dagen snøen smeltet
var det våre øyne første gang møttes
våre lekende blikk fant hverandre

det var som å finne igjen en gammel venn
bare at du var ny
det var som å gjenoppta en gammel samtale
bare at denne var helt ny

det var som om snøen smeltet bare for å
gi oss
en sjanse
til å hale ut tiden
gi oss en sjanse
til å ta et viktig første steg

det var som om snøen smeltet
fordi lufta lå ladet
av varme strømmer
av kjærlig elektrisitet
av forventninger til det som ligger foran oss
det var som om snøen smeltet bare for oss

vinteren gir seg
gir scenen til våren