mellom barken og

hun kommer til meg
snakker om ham
om hva han har sagt
hvordan han har brydd seg
om ting hun tenker han ikke har noe med

hun snakker og snakker
tømmer seg helt
overraskende for oss begge

jeg tar imot
er hennes septiktank
fordi jeg må
jeg kan ikke ta til motmæle
uten å ødelegge forholdet mellom dem

jeg vet alt fra før
kjenner hele historien fra tidligere
men perspektivet er annerledes
fremstillingen motsatt

derfor er jeg taus
fordi jeg allerede vet alt
alt jeg ender med
det eneste jeg kan si
er "snakk med ham"

innerst inne ønsker jeg jeg kunne be dem
holde en presentasjon for hverandre
vise saken fra deres vinkler
da ville de sett

alt som er mellom dem
er misforståelser

tilfeldighetenes spill

på en og samme dag finner jeg
en eks jeg trodde broene var brent til
en gammel fiende som kanskje er en venn
en gammel flamme som aldri helt dør
en bestevenn som blir enda nærmere
en kjenning som blir en venn

på en og samme dag møter jeg
hemmeligheter jeg ikke har fortalt noen - og at den deles av flere
et fellesskap jeg ikke ante
at en nær venn ikke alltid er meg nær
en gnist som ligger latent til å flamme opp - og at vi er to som vil varme oss ved den

etter et år

etter et år er du tilbake
forventer at alt er som før du dro
forventer at alle du hadde relasjoner til
vil behandle deg som før

etter et år uten et livstegn
svarer du med fornærmelse når jeg ikke gjenkjenner deg
blir du skuffa over at jeg ikke rydder plass til deg
ventet umiddelbar velkomst

brukte du meg bare?
var jeg bare interessant fordi du trengte noen som holdt rundt deg?

jeg burde svare med å avvise deg
jeg burde svare med å be deg dra til helvete
for jeg er ikke interessert i noe mer
det er ikke aktuelt
jeg er ferdig med deg

men fordi jeg er så ferdig
klarer jeg ikke avvise deg
fordi jeg er så ferdig
vet jeg at det du vil ha
ikke er det du vil få

så jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder

til døden skiller dem ad

da du fortalte at du ikke var over ham

stoppet ordene på tungen min

alt jeg skulle si

om hvor mye du bare holdt fast i illusjonen

hvor mye du ville tape på å tviholde deg

ham

han som allerede hadde lagt ut på

(opptil flere)

nye eventyr

og som så helt uten tvil hadde lukket boken

den med deg i

nye kapitler er skrevet i hans bok

din får sjelden ny tekst

den fortsetter, men det er mye det samme

fordi du ikke kan avslutte kapittelet med ham

han du ikke lenger kjenner

men elsker

elsker fordi du fremdeles har illusjonen

om hvordan det var

intakt

alt dette skulle jeg si

så stoppet tungen meg

ville ikke formulere noe

holdt i stedet opp et speil

fikk meg til å reflektere

og jeg så

jeg innså

at din historie

er min

Bare ta

det henger et usynlig skilt rundt halsen min
det er bare synlig i blå neonlys
tror jeg
jeg ser det sjelden selv
men antar det er der

jeg antar det er der
unngår å se nedover meg selv
i frykt for å se ordene
svarte bokstaver på usynlig hvitt papir

bare ta for deg!

jeg tør ikke se det
men jeg vet det er der
det må være der
hadde det ikke vært der
hadde du heller aldri lekt med hjertet mitt

fremmed

to menn møtes utenfor vinduet mitt
snakker høylytt
husene gir gjenklang
de diskuterer vennlig
det er glede i stemmene deres

jeg forstår ikke et ord av det de sier
og føler meg fremmed i mitt eget hus

kliblerier

det sitter sommerfugler øverst i brystet mitt
som bare vil opp
opp
opp
ut ut ut og fly

det sitter sommerfugler fast øverst i brystet mitt
som kribler
og fyller meg
med en helt intens glede
som en indre
kiling

det sitter sommerfugler øverst i brystet mitt
og de satt der ikke for tre sekund siden
de kom da du varsomt, og i all hemmelighet
smøg hånda di bort mot mi
og hendene våre møttes
såvidt
et kjærtegn ingen andre skulle se

det sitter sommerfugler bom fast øverst i brystet mitt
de karrer seg fast
nekter å gi slipp
formerer seg
og sender skjelven over hele meg
de blir sittende der til jeg får komme skikkelig nær deg.

Så kom, elskede, kom! Slipp sommerfuglene fri!