har vært der en stund
og jeg veit ikke om jeg
orker
å dra meg selv opp
gjennom nåløyet til verden
stadig nye bevis
stadig nye slag i trynet
stadig mer motgang
viser at jeg har trått feil
at jeg har ikke er til å stole på
ikke kan det jeg tror jeg kan
føkker ting opp
så jeg rømmer
fra verden
fra venner
fra de som en gang trodde på meg
fra de som enda tror på meg
fra de som vet at jeg kan
jeg vil bare bort
vekk
forsvinne
langt langt unna
der hvor ingen kjenner meg
der hvor jeg bare kan glemme
disse bagatellene
som nå plager meg
som jeg nå plager meg selv med.
No comments:
Post a Comment