skyld

jeg ønsker å skylde på verden rundt meg
på min stadig kimende telefon
på sjefens stadige masing om nye arbeidsoppgaver
på eposten min (og dem som gjør sitt for å fylle innboksen min)
på deg jeg savner og gjør at både
de frustrerende og de gode tankene flyter
på facebook
på gode venner (som gjør lunsjen så lang)
på edderkoppkabalen
på windows
på tobakksindustrien som har sikra mitt behov for stadige pauser
på kaffeindustrien for deres bidrag til forpesting av min kropp
på koffeinen, som ikke lenger gir meg oppkvikkere (bare helvetes bråk om den er fraværende)
på sjokoladen som frister
på ekskjæresten min, bare fordi han er god å skylde på.

men sannheten er
at enda så mye jeg vil skylde på andre
og enda så mye skyld
jeg kan klare å fordele på mine omgivelser
klarer jeg ikke endre på det
ufravikelige faktum
at jeg ikke eier selvdisiplin