skyld

jeg ønsker å skylde på verden rundt meg
på min stadig kimende telefon
på sjefens stadige masing om nye arbeidsoppgaver
på eposten min (og dem som gjør sitt for å fylle innboksen min)
på deg jeg savner og gjør at både
de frustrerende og de gode tankene flyter
på facebook
på gode venner (som gjør lunsjen så lang)
på edderkoppkabalen
på windows
på tobakksindustrien som har sikra mitt behov for stadige pauser
på kaffeindustrien for deres bidrag til forpesting av min kropp
på koffeinen, som ikke lenger gir meg oppkvikkere (bare helvetes bråk om den er fraværende)
på sjokoladen som frister
på ekskjæresten min, bare fordi han er god å skylde på.

men sannheten er
at enda så mye jeg vil skylde på andre
og enda så mye skyld
jeg kan klare å fordele på mine omgivelser
klarer jeg ikke endre på det
ufravikelige faktum
at jeg ikke eier selvdisiplin

fordi jeg bare ikke vil

det er så mye jeg ikke vil
som å sove nå
enda jeg burde
enda jeg ikke sov i natt

det er så mye jeg ikke burde
som å høre jan werner synge jula inn
vi skriver tross alt oktober
og jeg har akkurat boikottet julemarsipan

det er så mye jeg ikke kan
som å la være å tenke på deg

enda jeg ikke vil

jeg lurer av og til på om jeg leker med tanken på oss to
bare fordi jeg bare ikke vil
bare fordi jeg vet at jeg vil likevel

magisk aften

det er rein magi. du ser på meg med et
himmelsk
lys i øynene dine.
jeg faller.

pladask.

i noen sekunder finnes det ikke annet i
denne verden
enn oss to.

inntil glasskårenes kutt sender
smertebølger
gjennom kroppen min